Rolf Aamot tekst

In regards to the Prisma Records release of Tonal Images Films 1966-1991, Aamot wrote this piece about his works and career (this text is in Norwegian only)

AUDITIV OG VISUELL TONEKUNST

Av Rolf Aamot

Partituret til mine auditive verk er bildende tonefilmer, bildende tonekunst; farge- og linjebuetoner i skiftende romkonstellasjoner. Tonespråket er utviklet over en årrekke, men fikk viktige impulser allerede våren 1952 da en gruppe kunst- og musikkstudenter fra Bergen ble invitert til byen Wien som gjester. Dermed ble vi også gjestehospitanter på Kunstakademiet i Wien som på denne tid var på et høyt kunstfaglig nivå. På samme tid som kunstmuséne gav oss grundig innføring i sine samlinger, ble også møtet med Wiens musikkliv stående som noe like viktig for oss.

Høsten 1952 begynte jeg 17 år gammel i malerklassen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (SHKS), Oslo. Vegg i vegg med SHKS lå Kunstindustrimuseet, her fikk jeg tilgang til museets unike kunstlitteraturbibliotek. Det var et internasjonalt spenn over museets samling av kunstbøker, også i tid. Det ga meg en vedvarende inspirasjon til å foreta studier av billedkunstens farge- og linjebuetoner. En annen og upåaktet inspirasjonskilde oppsto i skolens kantine, her traff jeg et aktivt studentmiljø fra Oslo Arkitekthøgskole.

Veien til den auditive toneverden er kort, bl.a. gjennom Konkret Musikk. I 1952 startet Pierre Schaeffer og hans Group on Concret Music et utviklingsprosjekt i Paris for denne musikkformen. To år senere, 1954, ble den konkrete musikken framført i SHKS, Oslo, i skolens forelesningssal. Denne elektro-akustiske musikken, som tar i bruk naturlige lyder, og som gjerne ble omarbeidet elektronisk, står billedkunsten og filmen nær. Av denne grunn samarbeidet franske komponister og filmskapere i Group on Concret Music. Jon Medbøe, SHKSs kunst- og musikkviter, sprengte med sine innsiktsfulle forelesninger vårt kunstmiljøs oppfatninger av grensene mellom kunstartene. Han åpnet dessuten opp vår oppmerksomhet for den konkrete musikken.

Etter studietiden ved SHKS (1952-1955) og Statens Kunstakademi, Oslo, (1958-1960) kom jeg i gang med et intenst utviklingsarbeid med ulike former av tonekunst. Den første bildende tonekonsert ble lansert i Bergen Kunstforening, 1965. Året etter, i regi av Ny Musikk, ble fremført en ny konsert på Munch Museet i Oslo. Parallelt med konsertene komponerte jeg bildende toneverk for fjernsyn og kino. Som fenomen i tidens utvikling både var og ikke var dette et tradisjonsbrudd.

Billedkunsten og malerens frihet og menneskelig nærhet har til alle tider vært tonespråket; fargen og linjen. Over ligger det ytre innhold som en maske. F. eks. er kunsten til den eldre Rembrandt også å betrakte som et toneverk, hvor komposisjonens enkle flatestruktur utviskes og går opp i en fri rytme og balanse mellom aksentuerte lys- og skyggetoner. Fargene med sine overtoner er allestedsnærværende. Det er i denne sammenheng man må se det målet jeg har satt meg; en bildende tonekunst, hvor linjen og fargen alene, eller i samspill med det auditive, fra de konkrete lydstrukturer og deres elektroniske forvandlinger kan sammensmelte med musikkens andre formspråk. Tonekunst i rom og tid omfatter den indre og ytre virkelighet.

Disse problemstillingene, som her er skissert, inngikk i det idègrunnlag som jeg i 1964
presenterte for komponisten Arne Nordheim og kunsthistorikeren Ole Henrik Moe.
Med respekt for hverandres fagfelt startet vi et samarbeid, som førte fram til verket Evolution. Etter at vi var blitt enig om komposisjonens struktur, spilte jeg inn min del av verket i NRK-jjernsynet. Nordheim fikk en kopi av opptaket, og arbeidet deretter videre ut fra sin egen klangverden. Den elektroniske musikken ble tatt opp i Warszawa, Polen. Verket var i sin sammensatte form ferdig i 1966, og sendt våren 1967. Senere viste det seg at dette var første gang – i en internasjonal sammenheng - at fjernsynet ble brukt som selvstendig billedkunstnerisk uttrykksmiddel.

I 1967 startet jeg et nytt samarbeidsprosjekt. Denne gangen med komponisten Bjørn Fongaard og koreografen Edith Roger. Det førte fram til Relieff, en bildende toneballett for NRK, Fjernsynsteateret. Det tematiske grunnlaget var bl.a. fra Relieff, en bildende tonefilm for kino. Det ble et nært og intenst samarbeid mellom alle som var involvert i prosjektet. NRKs studioteam viste en umiddelbar åpenhet overfor våre kunstneriske målsetninger, for ikke å si krav. I 1968 ble Relieff sendt i NRK-fjernsynet. Samme år viste tysk fjernsyn en billedballett av Otto Piene. Da de to verkene ble sendt var dette andre gangen at fjernsynet som medium var en direkte uttrykksform for billedkunsten.

Parallelt i samarbeidet med komponister formet jeg lydstrukturer/musikk basert på billedkunstens premisser. Mine billedtoneverk er partitur for det auditive: sinustoner, konkrete lydstrukturer, akustiske instrumenter, og stemmen og pusten som lydkilde. Alt under elektroniske forvandlinger. Det auditive og det visuelle har et felles tonerom å forholde seg til. Maleren Bjørg Lødøen og jeg har ofte sammen innspilt det auditive for en rekke av mine bildende tonefilmer, hvor tilhørigheten til farge- og linjebuetoner er den bærende kraft. Dette gjelder bl.a. Kinetisk Energi (1967-1968), Vision (1969), Strukturer (1970), Actio (1980) og Nordlys (1991).

Gjennom 1960-, 1970 og 1980 årene komponerte jeg bildende toneverk for fjernsyn. Samtidig arbeidet jeg med filmmediet for kino og utstilling. I årene fra 1964 til 1970 holdt jeg bildende tonekonserter i Oslo, Bergen, København og Paris.

Sett i et tilbakeblikk
I slutten av 1950 årene var de kunstneriske og tekniske problemstillingene klargjort for mitt visuelle og auditive tonespråk, som førte fram til elektroniske instrumenter for bilde og lyd. Forutsetningen for det auditive var instrumentene for billedtoner. Det første billedinstrumentet var en prototype. Den hadde kontroll over fargefrekvensene uansett tonenes dynamikk. I denne sammenheng ble lederen for Chr. Michelsens Institutt, Helmer Dal, viktig. Han deltok under 2. Verdenskrig med å utvikle radaren i England. Han oppfattet straks oppgavestillingen i mine fargefrekvenser. Takket være Dal bidro hans teknikere til at min prototype fikk et avgjørende løft, og i tillegg fulgte de meg opp under mine to første bildende tonekonserter i Bergen.

Det begynte med konsert for styret i Bergen Kunstforening, 1965. Konserten åpnet opp for en videre kunstnerisk og teknisk utvikling av den bildende tonekunst, og formidling av den i ulike media. Her var Bergen Bank, ved bankdirektør Sjur Lindebrekke, økonomisk avgjørende, mens Norsk Film as, ved direktør Erik Borge, og NRK-fjernsynets direktør Otto Nes la de praktiske forholdene til rette, for at min kunstart ble en del av film- og fjernsynsmediene.

Norsk Kulturråd inviterte meg til å holde en bildende tonekonsert for rådets styre i Det norske vitenskapsakademi i Oslo. Direktør Erik Borge holdt et foredrag om filmen og om den bildende tonekunst før konserten. Etter konserten sa Kulturrådets leder, maleren Håkon Stenstadvold, henvendt til meg: ”Vil du reise ut?” Jeg svarte: ”Min søknad til rådet var rettet mot et utviklingsprosjekt, teknisk og kunstnerisk, for mitt tonespråk”. Stenstadvold svarte umiddelbart kontant: ”Jeg spurte deg om du vil reise til utlandet”. Da ingen av de andre styremedlemene sa noe, forstod jeg at her var det kun et enten eller. Derfor sa jeg ja. Da kom det fra Stenstadvold: ”Vi kan ikke risikere at vi bygger en hardingfele i Norge mens de i utlandet allerede har flygler”. Med andre ord: Det fikk bli som han sa!

Oppdraget fra Kulturrådet ble tre reiser rundt om i Europa, nettopp fordi reisebudsjettet også var delt i tre, og med meldeplikt til våre ambasader i de landene jeg kom til. Etter hver reise måtte jeg dessuten avlevere en rapport til Kulturrådet hjemme i Norge. Stenstadvold møtte jeg på hans kontor, som også var hans atelier da han var han rektor ved SHKS.

Ettersom Norsk Kulturråd foretok min utsending – på vegne av Den norske regjering - møtte jeg åpne dører overalt. Det ble mange atelierbesøk bl.a. hos Le Parc, som hadde vunnet den store maleriprisen på Biennale de Venezia. Han og hans kolleger holdt til i gamle nedlagte håndverkverksteder i Paris. Det økonomiske grunnlaget for den kunstneriske virksomheten stod ikke i forhold den æren og berømmelsen han var blitt til del. Derfor solgte han reflektordeler fra sine lysrelieffer, som selvstendige ”kunstverk”. For markedet var de ”kunstobjekter”.

Senere var jeg gjest hos Phillips i Eindhoven, Holland. Phillips hadde her, i sin hovedbase, en eggformet utstillingsbygning som skulle gi en visjon om framtidens elektronikk. Den franske kunstneren Nicolas Schøffer hadde med sin lysskulpturteknikk fått i oppdrag å gi utstillingen en fantasiens løft. Da jeg senere besøkte Schøffer i Paris på hans atelier, mente han at hans kunst var blitt misbrukt av Phillips, og advarte meg derfor mot å skrive under en kontrakt med selskapet.

Min konklusjon etter mine reiser for Norsk Kulturåd var at troen på at alt er så mye bedre ute i ”den store verden” bare var en illusjon. Man glemmer så ofte at kunstlivet i de små bysamfunnene i renessansens Italia, i barokkens Holland, og Bauhaus sin kunstforskning, faktisk oppsto i små og middels store bysamfunn.

Rolf Aamot
Juni, 2011.


Noen definisjoner

Bildende tonefilmer:
Partituret til den auditive tonekunst er bildende tonefilmer.

Bildende tonekunst:
Bildende tonekunst/visuell tonekunst er farge- og linjebuetoner.

Farge- og linjebuetoner:
Fargen og linjebuetoner har hver for seg sitt toneomfang.
På linje med musikken: 5, 7, 12 eller kvarttoner.